|
|
Wheaten Terrierens helse
UNO FIKK PLN
Uno
var en flott hannhund, en av de flotteste jeg har sett. Snill var
han også, og stø i hodet. Jeg var heldig og fikk bruke ham i avl, og
i januar 2012 ble 8 skjønne små født. Dette var det andre kullet til
Uno, - en annen oppdretter hadde også kull etter ham. I mars kunne
vi levere ut valpene til 8 fornøyde valpekjøpere. Det skulle bli
spennende å følge disse videre!
Så - i mai 2012 - ble Uno brått svært
syk. Etter bare noen få ukers sykdom, døde han. Nyresvikt, forklarte
veterinæren. Det var ikke mulig å hjelpe ham. Obduksjonsrapporten konkluderte med at han
sannsynligvis døde av den
arvelige nyresykdommen PLN. Dette rystet oss, selvsagt. Det var
fryktelig trist å miste Uno! Og samtidig måtte vi snart tenke
videre: Hva er nå dette? Hva gjør vi nå? Det siste valpekullet etter
ham var bare en halvt år gamle. Uno sin oppdretter, eieren
hans, og vi to som hadde kull etter ham, satte i gang med
undersøkelser.
Sykdommen er sjelden i Norge. Det er
mange år siden sist vi hørte om en hund med denne sykdommen i Norge.
Den nærmeste av Uno sin slekt som
hadde sykdommen, var søster til Uno sin tipp-tipp-oldermor. Hvordan
i all verden kunne Uno ha arvet sykdommen?
Hva kjennetegner sykdommen PLN?
-
Sykdommen PLN (Protein Loosing
Nephropati) er en sykdom der hunden mister protein via
nyrer/urin. Sykdommen debuterer vanligvis i 4-6 års alder.
-
Symptomer: Mens sykdommen er under
utvikling, er det ingen symptomer. Nyrene har stor kapasitet, og
klarer lenge å kompensere for de problemene sykdommen skaper. I
denne fasen kan en urinprøve og/eller blodprøve varsle at noe
galt er på gang, - men hvem tar blodprøve av en helt frisk hund?
-
Først når nyrene er blitt betydelig
skadet, merker man symptomer:
Hunden blir fortere
sliten og virker mindre glad. Den begynner etter hvert å drikke mer og tisse mer. Den
mister matlysten, blir tynn, slapp og etter hvert ordentlig syk.
Dersom man ikke har oppdaget sykdommen før den har kommet så
langt, er det vanskelig å hjelpe hunden, - den vil dø.
-
Dette skjer i hundens kropp: Nyrene
klarer ikke å omsette proteinet hunden spiser. Det medfører økt
andel protein i blodet, noe som kan gi økt fare for blodpropp.
Nyrene fungerer dårligere og dårligere, og de
giftstoffene nyrene skulle fjerne, hoper seg opp i kroppen. Forgiftningen gjør at kroppen ikke klarer å
fungere. Hvis hunden ikke dør av blodpropp, vil den etter hvert
dø av forgiftningen i kroppen.
-
Hvis sykdommen oppdages tidlig, kan
en del hunder leve en tid med hjelp av god behandling og riktig
diett.
-
Mistenker man at hunden kan ha
anlegg for sykdommen (bærer syke gener) - kan man kjøpe urinstrips hos
veterinær, og teste hundens urin 2-3 ganger i året for å følge
med. Øker proteininnholdet i urinen, kontakt veterinær!
-
Forebyggende råd: Gi hunden mat med
protein fra kylling og/eller fisk. Unngå protein fra storfe og
lam. Unngå gnagebein, tørrfisk og andre godbiter som inneholder
mye proteiner! Bruk gjerne glutenfritt fór.
ARVELIGHET:
-
Sykdommen har en komplisert
arvegang. Man tror det er flere gener som virker sammen. For at
hunden skal bli syk, må den ha arvet hele "pakken" av gener.
-
Forskere i USA har funnet to
markører som fester seg til gener man mener medvirker til
sykdommen. Ved hjelp av en test kan man finne ut om det er
sannsynlig at en hund
er bærer av sykdomsgener, - se informasjon om
Gentesting.
-
Undersøkelser med
slike markørtester har vist
at det kan ligge sykdomsgener hos en svært stor andel av hundene
våre. Mange av våre hunder, - antakelig over 60% - tester
positivt i markørtesten, noe som tyder på at de bærer gener som
kan medvirke til sykdommen. Disse hundene blir
som oftest ikke syke selv, men de kan gi sykdomsgen videre til
avkom. Slik sprer sykdomsgenene seg uten at vi ser det, og en
dag er en valp uheldig og får med seg alle genene som skal til
for å utløse sykdommen. Jo flere syke gen som spres i
populasjonen, jo oftere vil det dukke opp syke dyr.
-
Dersom vi klarer
å stoppe
spredning av syke gener blant hundene våre, vil det være veldig
positivt for rasen. For å få til det, trenger vi å finne
ut hvilke hunder som er sannsynlige bærere av sykdomsgener, og hvilke som er fri,
slik at vi kan gjøre mest mulig fornuftige paringer videre.
Kan sykdommen forebygges?
|