Vart's kennel
Irish softcoated wheaten terrier


   Startside

  Forside wheaten

  Om oss

  Kontakt

  Våre hunder

  Valper

  Fotoalbum

  Om rasen

  Helse

  Lenker

  

 

 


Wheaten Terrierens helse

Startside helse Ny kjøper Hundeeier Oppdretter Artikler Sykdommer
 


UNO FIKK PLN

Uno var en flott hannhund, en av de flotteste jeg har sett. Snill var han også, og stø i hodet. Jeg var heldig og fikk bruke ham i avl, og i januar 2012 ble 8 skjønne små født. Dette var det andre kullet til Uno, - en annen oppdretter hadde også kull etter ham. I mars kunne vi levere ut valpene til 8 fornøyde valpekjøpere. Det skulle bli spennende å følge disse videre!

Så - i mai 2012 - ble Uno brått svært syk. Etter bare noen få ukers sykdom, døde han. Nyresvikt, forklarte veterinæren. Det var ikke mulig å hjelpe ham. Obduksjonsrapporten konkluderte med at han sannsynligvis døde av den arvelige nyresykdommen PLN. Dette rystet oss, selvsagt. Det var fryktelig trist å miste Uno! Og samtidig måtte vi snart tenke videre: Hva er nå dette? Hva gjør vi nå? Det siste valpekullet etter ham var bare en halvt år gamle. Uno sin oppdretter, eieren hans, og vi to som hadde kull etter ham, satte i gang med undersøkelser.

Sykdommen er sjelden i Norge. Det er mange år siden sist vi hørte om en hund med denne sykdommen i Norge. Den nærmeste av Uno sin slekt som hadde sykdommen, var søster til Uno sin tipp-tipp-oldermor. Hvordan i all verden kunne Uno ha arvet sykdommen?
 

Hva kjennetegner sykdommen PLN?

  • Sykdommen PLN (Protein Loosing Nephropati) er en sykdom der hunden mister protein via nyrer/urin. Sykdommen debuterer vanligvis i 4-6 års alder.

  • Symptomer: Mens sykdommen er under utvikling, er det ingen symptomer. Nyrene har stor kapasitet, og klarer lenge å kompensere for de problemene sykdommen skaper. I denne fasen kan en urinprøve og/eller blodprøve varsle at noe galt er på gang, - men hvem tar blodprøve av en helt frisk hund?

  • Først når nyrene er blitt betydelig skadet, merker man symptomer:
    Hunden blir fortere sliten og virker mindre glad. Den begynner etter hvert å drikke mer og tisse mer. Den mister matlysten, blir tynn, slapp og etter hvert ordentlig syk. Dersom man ikke har oppdaget sykdommen før den har kommet så langt, er det vanskelig å hjelpe hunden, - den vil dø.

  • Dette skjer i hundens kropp: Nyrene klarer ikke å omsette proteinet hunden spiser. Det medfører økt andel protein i blodet, noe som kan gi økt fare for blodpropp. Nyrene fungerer dårligere og dårligere, og de giftstoffene nyrene skulle fjerne, hoper seg opp i kroppen. Forgiftningen gjør at kroppen ikke klarer å fungere. Hvis hunden ikke dør av blodpropp, vil den etter hvert dø av forgiftningen i kroppen.

  • Hvis sykdommen oppdages tidlig, kan en del hunder leve en tid med hjelp av god behandling og riktig diett.

  • Mistenker man at hunden kan ha anlegg for sykdommen (bærer syke gener) - kan man kjøpe urinstrips hos veterinær, og teste hundens urin 2-3 ganger i året for å følge med. Øker proteininnholdet i urinen, kontakt veterinær!

  • Forebyggende råd: Gi hunden mat med protein fra kylling og/eller fisk. Unngå protein fra storfe og lam. Unngå gnagebein, tørrfisk og andre godbiter som inneholder mye proteiner! Bruk gjerne glutenfritt fór.

ARVELIGHET:

  • Sykdommen har en komplisert arvegang. Man tror det er flere gener som virker sammen. For at hunden skal bli syk, må den ha arvet hele "pakken" av gener.

  • Forskere i USA har funnet to markører som fester seg til gener man mener medvirker til sykdommen. Ved hjelp av en test kan man finne ut om det er sannsynlig at en hund er bærer av sykdomsgener, - se informasjon om Gentesting.

  • Undersøkelser med slike markørtester har vist at det kan ligge sykdomsgener hos en svært stor andel av hundene våre. Mange av våre hunder, - antakelig over 60% - tester positivt i markørtesten, noe som tyder på at de bærer gener som kan medvirke til sykdommen. Disse hundene blir som oftest ikke syke selv, men de kan gi sykdomsgen videre til avkom. Slik sprer sykdomsgenene seg uten at vi ser det, og en dag er en valp uheldig og får med seg alle genene som skal til for å utløse sykdommen. Jo flere syke gen som spres i populasjonen, jo oftere vil det dukke opp syke dyr.

  • Dersom vi klarer å stoppe spredning av syke gener blant hundene våre, vil det være veldig positivt for rasen. For å få til det, trenger vi å finne ut hvilke hunder som er sannsynlige bærere av sykdomsgener, og hvilke som er fri, slik at vi kan gjøre mest mulig fornuftige paringer videre.


Kan sykdommen forebygges?

  • Vi kan nok ikke hindre at en hund som er disponert for sykdommen, blir syk. Men det er likevel en del ting vi kan gjøre for å hjelpe hunden. Les her.